Til alle som leser siden min...

Ønsker alle en kjempe fin søndag
hvitlykke

10 råd til foreldre om rus

1. Skaff deg kunnskap om stoffproblematikken og diskuter temaet med barnet ditt. Jo mer du vet om narkotika, desto lettere kan du kommunisere om det.

2. Ha regler hjemme som sier klart i fra hva som er akseptabel og ikke akseptabel oppførsel i forhold til rus.

3. Gå foran med et godt eksempel. Dine barn blir påvirket av hvilke holdninger du selv har til rusmidler.

4. Ha kontakt med foreldrene til dine barns venner. Bli enige om å informere hverandre, dersom dere fanger opp uheldige signaler.

5. Lurer du på hva som for eksempel foregår på et raveparty, så oppsøk et slikt selv og se med egne øyne hvordan det arter seg.

6. Stol på din intuisjon hvis du føler at noe er galt. Kontakt skolen og/eller andre som kjenner barnet ditt godt, og sjekk om disse kan bekrefte/avkrefte dine mistanker.

7. La deg ikke stoppe av at en del steder kan ha taushetsplikt. Det at du formidler dine tanker og synspunkter, kan bidra til at disse reagerer og tar initiativ overfor ditt barn.

8. Vær forberedt på at barnet ditt ikke vil innrømme at han/hun eksperimenterer med stoff. Ikke godta argumenter som : «Alle ungdommer prøver jo hasj.» «Snart blir hasj legalisert.», «Jeg kan slutte når jeg vil.» Det er en rekke glorifiserende myter ute og går.

9. Våg å møte problemet, selv om det er vanskelig. Tenk på at stoffmisbruk er en sykdom som kan behandles, og at jo raskere du reagerer, desto større er sjansene for at det ender godt.

10. Ikke tro at du kan løse problemet alene. Oppsøk fagfolk, engasjer familien og bygg opp et nettverk rundt barnet ditt.

Sjekk-lista
Kjenner du igjen flere av disse signalene hos barnet ditt, kan det være grunn til å reagere:


  • Skulker skolen og får dårligere karakterer.
     
  • Aggressiv og ustabil oppførsel.
     
  • Sløv, innadvendt og deprimert.
     
  • Nye og ukjente venner.
     
  • Klarer ikke å utføre kompliserte oppgaver uten å bli frustrert og aggressiv.
     
  • Ikke så opptatt av personlig hygiene lenger.
     
  • Har unormal appetitt på søtsaker og er ofte tørst.
     
  • Penger og verdigjenstander forsvinner hjemmefra.
     
  • Pupillene blir større (amfetamin og ecstasy) eller mindre (heroin) enn normalt og de reagerer tregt på endringer i lysforholdene.
     
  • Pulsen er over eller under det normale.
     
  • Unormal kjeveaktivitet, skjærer tenner og slikker seg stadig om munnen.
     
  • Ukontrollerte kroppsbevegelser og dårlig motorikk.
     
  • Mister mye vekt.
     
  • Svetter mer enn vanlig.
     
  • Hyperaktiv oppførsel, er ute eller oppe hele natta.
  • Alle trenger noen

    Hva gjør du når du står ovenfor barn av rusmisbrukere?

    Snakk med barna

    HVA GJØR DU NÅR DU STÅR OVERFOR BARN AV RUSMISBRUKERE?

    For mange i hjelpeapparatet er spørsmålet: Hva gjør jeg når jeg har mistanke om at det er

    rusmisbruk i hjemmet?

    Andre spør: Hva gjør jeg når jeg vet om hjemmeforholdene, men barnet har ikke fortalt

    noe.

    Hvor går grensen for privatliv?

    Mange barn lider fordi vi voksne enten det er privat eller i det profesjonelle liv skyter oss

    inn under tvilen.

    Tenk om det ikke er sant.

    Tenk om jeg ødelegger mye mer enn jeg er til hjelp.

    Og det er viktige tanker å ha med seg. Men erfaringen sier at hvis en er virkelig i tvil er

    det mye som tilsier at det er realiteter bak tvilen. Det kan være en hjelp å formulere for

    seg selv, gjerne skriftlig det som gjør at en har mistanke.

    Er det i profesjonell sammenheng er det viktig å snakke med kollegaer som også kjenner

    barnet.

    1 / 2

    Snakk med barna

    Konfronter aldri foreldre alene. Du vil nesten uten unntak tape.

    Det viktigste overfor barnet er å skape trygghet og formidle på ulike måter at det ikke er

    barnas ansvar når voksne har problemer. Barn trenger også å vite at de ikke er alene, og

    at de ikke er skyld i rusproblemene hjemme. Det er viktig å prate med en voksen de

    stoler på. Du trenger ikke å kunne alt om rusproblenmer for å være en trygg voksen. Hvis

    du først har oppnådd fortrolighet er det viktigste å lytte til barna uten å spørre de ut.

    Ta kontakt med oss på tlf. 38 14 80 50, så kan vi sammen finne fram til en best mulig

    løsning for barnet.

    Barn med foreldre ansvar

    Barn med foreldreansvar

    De er bare to i dag. Da har de én voksen hver. To sofaer i en krok. Grønn og oransje. Ikea. Ungdomsfarger. Jean krøller seg opp i sofaen ? skoene på gulvet. Stemmene summer stille. Madelaine tenner lys.

    Av Sissel M. Rasmussen
    Publisert  27.09.2007 - 14:24 Oppdatert 06.12.2007 - 10:39
    Foto Tri D. Nguyen GJEMT OG GLEMT: Arbeidernes Edruskapsforbund vil gi et tilbud til barn som lever i familier med rusmisbruk.  
    Foto Tri D. Nguyen UTSATT: Barn av rusmisbrukere har fire ganger så stor risiko for selv å utvikle et rusmisbruk.  

    Madelaine har ringt rundt, men oppmøtet er ikke det største. Kanskje det er fordi vi er her? Å ha ekstra ører og øyne rettet mot seg, når man skal snakke om det vanskelige, er det ikke alle som orker.

    Heidi sitter rett opp og ned i et hjørne av den andre sofaen. Jean er kjent. Han har vært med lenge. Det er Heidis andre gang på gruppa.

    ? Her kan du si hva du vil, og det blir her, minner Madelaine dem om. Ikke akkurat i dag, siden vi er her. Men de har gitt sin tillatelse. De vil fortelle.

     

    Jean er 15 år og har en far som er heroinmisbruker. Han har ikke bodd sammen med faren siden han var et par år gammel. Oppveksten har gått uten at han har sett så mye til faren. Nå er han sammen med ham noen timer hver uke, men både far og sønn vil ha mer samvær, noe moren setter seg imot. Hun er redd for sønnen. Nå må advokatene prøve å få foreldrene til å bli enige.

    ? Hun gir ham ikke en sjans, heller da, sier Jean lavmælt. Han vil ha mer av faren sin.

    ? Jeg får ikke lov til gå inn hos ham, etter at halvbroren min fant ham, en gang han hadde tatt en overdose. Han vil ikke se ham mer. Vi har ikke noe særlig kontakt, han broren min og jeg. Men jeg tror ikke han vil sette skudd når jeg er der, tipper Jean, som mener faren mest røyker hasj. Moren sier han har vært på kjøret helt siden Jean var liten.

    Mobilen, I-poden, øretelefonene ligger på bordet, innenfor rekkevidde.

     

    Arbeidernes Edruskapsforbund (AEF) har siden 2006 jobbet med samtalegrupper for og med barn av rusmisbrukere i Oslo og Stavanger. I Stavanger er Madelaine Nordhus Berg og Wenche Tyse gruppeledere for dem vi møter i prosjektet ?De gjemte og glemte barna?. Statistikken varierer, men AEF mener at mellom 200 000 og 300 000 barn lever i familier med rusproblemer. I Norge finnes det lite forskning på området, men tall fra forskning i USA viser at 95 prosent av barna går gjennom hele skolegangen uten at de blir oppdaget. Norge er garantert ikke bedre, mener AEF. Undersøkelser viser også at de barna som har vokst opp under slike forhold, har fire ganer så stor risiko for selv å utvikle et rusmisbruk. De er overrepresentert i en rekke behandlings- og hjelpetiltak i Norge.

     

    ? Legen sier jeg skal være hjemme. Jeg er tvangssjukemeldt, forteller Heidi. Det er så vidt stemmen bærer gjennom rommet. Men hun er likevel bestemt. Holder blikket. 16-åringen vil ikke lenger snakke med faren sin. Hun har satt en grense.

    Heidis far ble aggressiv når han drakk. I lange perioder ble han borte, og de visste ikke hvor han var, eller hva som var skjedd. En episode som skjedde da hun var 12- 13 år gjorde at hun ikke orka mer. Han var svært truende og dro tak i håret hennes.

    ? Han var skummel. Jeg orka ikke mer. Jeg sa til mamma at enten måtte han flytte eller så måtte jeg flytte. Da flytta han til et behandlingssenter.

    ? Han syns veldig synd på seg selv, sier hun og forteller at faren har sagt til henne at hun burde ha flytta på barnehjem, slik at han kunne bo hjemme hos moren hennes.

    Faren er edru nå, men Heidi vil ikke snakke med ham, selv om han ringer henne til stadighet. Skuffelsene har vært for mange.

    Tærne i de rosa sokkene gnir seg mot hverandre.

     

    Det er svært ressurskrevende å få tak i de barna og ungdommene som sliter med rusmisbruk i familien. AEF har jobbet for å starte grupper i Stavanger, Oslo, Sarpsborg, Trondheim og Gjøvik, men de er en liten organisasjon og har ikke så store ressurser. Håpet er at de kommer i gang i Trondheim på nyåret. I Sarpsborg mangler de ennå frivillige. For dette er frivillig arbeid.

    Internasjonale studier viser at det er en klar sammenheng mellom barn og unges oppvekstvilkår og helse i voksen alder. Sammenhengene trekkes mellom levekår tidlig i livet og til hjertesykdom, insulinresistens, kronisk lungesykdom og kreft i mavesekken. Jo flere traumer et barn har hatt, jo mer syk som voksen. Seksuelle overgrep, fysisk vold, foreldre med rusproblemer eller psykiske problemer, peker seg ut som de mest negative faktorene i et barns liv og utvikling. Undersøkelser i USA og Japan viser at psykisk stress gir langvarig svekkelse av immunforsvaret.

     

    Hvordan påvirker rus familien, spør Madelaine. Det er hun som leder gruppa i kveld. Hun er barn av en rusmisbruker, og vet mye om hva Jean og Heidi opplever.

    ? Ka e rus? Hun ser fra den ene til den andre.

    ? Noe du blir avhengig av, sier Heidi. Jean supplerer: ? Noe som påvirker deg.

    ? Helt riktig. Og rus er følelser. Kjemiske følelser, som gjør deg nummen. Slik klarer du ikke kjenne på de ordentlige følelsene.

    Madelaine viser fram en kurve, rusens liv fra bunn til topp og ned igjen. Forteller om nedturen som forsterker de dårlige følelsene.

    ? Rus vil ALLTID påvirke dem som er rundt misbrukeren. De forandrer seg når rusen kommer, sier lederen.

    ? Hvis de ikke hadde forandra seg, hadde det jo ikke gjort noe, skyter Heidi inn.

    De går gjennom misbrukerens utvikling. Unnskyldningene, løgnene, løftebruddene, umotivert sinne, angst, abstinenser. Lista er lang.

    Jean tvinner på piercingen sin. Trommer på veggen. Det er tid for en røykepause.

     

    Rusmisbruk rammer familien, og ikke minst barna. Menneskene rundt en rusmiddelmisbruker blir medavhengige. Den som lever sammen med en misbruker, skal også gå på jobb, men sliter med høyt sykefravær på grunn av angst, lite søvn, uro, muskelsmerter, nedsatt immunforsvar, konsentrasjonsproblemer, blant annet. Alt dette rammer også barna. Men de har - svært ofte ? ingen å gå til for å få hjelp eller å fortelle hvordan de har det. For barn er svært lojale mot sine foreldre. De skjuler skammen. De tror det er deres feil. De sliter med skyldfølelse, hjelpeløshet og tomhet.

     

    Jean har vært ute i helga. Det begynte med noen kompiser hjemme. Han forteller lavmælt og stakkato. Kortversjonen.

    ? Gikk litt rundt. Kom hjem med våt bukse. Kutta opp hånda. Hadde knust noe i baklomma. Mamma lurte fælt, for det var blod på tastaturet.

    Jean har røyka hasj en periode. Men ikke nå, sier han. Han henger ikke med de folka lenger.

    I kveld får han skryt. På fritida er han danseinstruktør i breaking, for barn fra andre til fjerde klasse, og skal ha ansvaret for to kurs fram til jul. Han trives. Den tynne kroppen retter seg litt opp i sofakroken. En antydning til smil kruser leppene.

     

    ? Mange er redde for å komme, eller får ikke lov. Er barnet under 15 år, må de ha foreldrenes godkjennelse for å gå her. Det sier seg selv at det er vanskelig i mange tilfeller. Derfor er skolene en veldig viktig samarbeidspartner for oss, sier Camilla Lunde, som er ansatt prosjektmedarbeider i forbundet. Hun studerer samtidig barnevern ved Høgskolen i Oslo og er rystet over at rusproblematikken er så lite fokusert under utdanningen.

    ? For mange barn og unge er det ikke noe sted å få hjelp, understreker Camilla.

    ? Med så mye rus som det er i samfunnet i dag, er det skremmende lite kompetanse, og engstelige fagarbeidere som ikke vet hva de skal gjøre, eller ikke ser barnas behov. Det er en stor bagatellisering av rus og alkohol, som også gjør at barna tviler på seg selv og sin egen dømmekraft, mener Lunde.

    ? Mange barn vokser opp i dysfunksjonelle familier og det er alt for lite fokus på forebyggende arbeid. Hvordan skal vi få bukt med dette, hvis vi ikke gjør mer for barna, spør Camilla Lunde, og etterlyser myndighetenes innsats.

     

    Heidi har fått streng beskjed av legen om å slappe av og sove mer. Hun får ikke gå på skolen på to uker. Gjennom A-senteret har hun fått noen hun kan snakke med, og slik fikk hun plass i den grønne sofaen fra Ikea.

    ? Det er vanskelig å slappe av. Prøver å se film, men har sett alle filmene før. Jeg har fått en hest jeg kan ri, men det er ikke sikkert ennå. Hun håper det blir noe av.

    Heidi syns det er fint å være her. Hun vil gjerne fortsette å komme.

    AEF vil starte Selvhjelpsgrupper for unge mellom 16 og 23 år på nett, og i oktober starter det en ny gruppe i Oslo.

    besteforeldre tar seg av sine barne barn

    Si ifra!!

    tvaksjon11

    barn av rusmisbrukere... kontakt!!

    Skamtilbøyelighet hos voksne barn av rusmisbrukere del 2

    Hva skjer når det går bra

    I forskningen omkring konsekvenser for barn som vokser opp i rusmisbrukende familier er det

    etter hvert blitt mer interesse for salutogene faktorer, forhold som beskytter og bidrar til å

    redusere negative helsemessige virkninger av vanskelige oppvekstforhold. Arbeid med barn

    som vokser opp med foreldre som misbruker rusmidler tyder på at de opplever ulik grad av

    belastning, og har ulike mestrings- og motstandsressurser (Kvamme & Mullay, 2000).

    Befring (2004) fant at halvparten av de barn som har hatt vanskelige oppvekstvilkår klarer seg

    bra videre i livet. Begrepene resiliens eller ?løvetannbarn? er blitt bruk som samlende begrep

    for de egenskapene ved barnet og de interaksjonene mellom barnet og omgivelsene, som kan

    se ut å fremme normal utvikling til tross for unormale omgivelser. Begrepet er kontekstuelt

    ved at et barns medfødte egenskaper, slik som personlighet, temperament, og spesifikke

    ferdigheter, kan virke som beskyttelses mekanismer i enkelte oppvekstmiljø, men ikke i

    andre. Befring (2004) fremhever at kjønn, alder, utseende, og væremåte kan gi barn større

    muligheter til å mestre samspillet i en gitt oppvekstkontekst. Barnets opplevelse av kontroll,

    selvstendighet og gode vennskapsforhold er andre svært viktige beskyttelsesfaktorer. Også

    Hauglands (2003) arbeid kan settes inn i denne sammenhengen med vektleggingen av rutiner

    og ritualer som viktige for å skape trygghet og forutsigbarhet for barnet.

    Voksne barn av misbrukere

    Defensivt skamforsvar

    Vår kliniske erfaring er at voksne barn av misbrukere ofte ikke opplever seg som gode nok.

    Hansen (2001) beskriver hvordan hennes VBM pasienter ofte virker svært veltilpassede og

    vennlige og ivaretagende. Det å kunne ivareta andre er en god egenskap, men bare dersom en

    er tilsvarende flink til å ivareta egne behov. I vår kontakt med VBM synes vi å se at dette ofte

    ikke er tilfelle. Rusmisbruk og prosessene i kjølvannet av det stod i oppveksten først på

    familiens agenda. Arven fra oppveksten videreføres som en leveregel. Den sosiale

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    14

    grunntreningen disse har fått har lært dem at så lenge foreldrene er fornøyde, blir det en viss

    grad av trygghet, forutsigbarhet, kontroll og positiv bekreftelse. Dersom denne formen for

    relasjonsprosess blir den vanlige i voksenlivet, vil det trolig vises gjennom en masochistisk,

    selvutslettende personlighetsfungering. Identifikasjon med ideal selvet ?omsorgsgiveren? tar

    plassen for det skambelagte ?true self?. Denne typen skamforsvar har vært linket til

    parentifisering i oppveksten (Wells & Jones, 2000).

    I russektoren er det en klinisk erfaring at VBM oftere finner seg partnere som har et

    rusproblem, psykiske problemer eller andre vansker med behov for oppfølging. Denne formen

    for partnervalg og samliv har blitt beskrevet som medavhengighet. Wegscheider-Cruse

    (1989) har beskrevet skamtilbøyelighet som den styrende følelsesreaksjonen i slike

    parrelasjoner. Wells, Glickauf-Huges & Jones (1999) fant empirisk støtte for observasjonene

    av at medavhengighetens fokus på andres behov og overkonformitet var drevet av skam.

    Videre fant de en sammenheng mellom tidlig parentifisering og medavhengighet senere i

    livet.

    Følelsen av å være annerledes og mangel på kunnskap om hva som er vanlig, gjør det

    vanskelig for enkelte å innlede og etablere nære forhold til andre mennesker (Hansen, 2001).

    Dette vil over tid forsterke deres opplevelse av at de ikke strekker til og ikke er gode nok. Den

    emosjonelle reaksjonen blir skam. Atferdsmessig kan dette løses ved å vise minst mulig av

    seg selv ved introversjon eller utadvent utilgjengelighet.

    Offensivt skamforsvar

    Forsvars-sinne har blitt sett på som et forsvar mot skam. Det er en effektiv strategi for å holde

    andre på avstand (Potter-Efron, 2002). Ingen gjennomskuer hvem jeg egentlig er. En kan

    tenke seg at eksternalisering kan virke på samme måte i forhold til å skjule skam for seg selv.

    Samme effekt kan grandiositet og arroganse ha (Potter-Efron, 2002). Utvikling av

    narsissistiske trekk har vært knyttet til tidlig skamdrevet parentifisering i rusbelastede hjem

    (Wells & Jones, 1999). Skammen forblir hemmelig, men konsekvensen blir et lite og skjørt

    nettverk og i noen tilfeller ensomhet.

    Kjemisk skamforsvar

    Vår kliniske erfaring tyder på at rusmisbrukere som søker behandling ofte har foreldre som

    misbrukte rusmidler. Barn ser tidlig at foreldrene bruker disse stoffene for å takle personlige

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    15

    vanskeligheter. For enkelte barn videreføres denne lærdommen. I et populasjonsbasert

    amerikansk studie (N= 17 000) som undersøkte forekomsten av potensielt traumatiske

    barndomsopplevelser, og nåværende rusmiddelbruk, konkluderte Filletti (2004) med:?Our

    study of the relationship of adverse childhood experiences ??. shows addiction to be

    understandable although largely unconsious attempts to gain relief from well-concealed prior

    traumas by using psychoactive materials? (s. 11). Ut fra det som er utledet tidligere i denne

    artikkelen kan rusmiddelbruk være ?skam-medisin?.

    Oppsummering

    Gjennomgangen av forskning som omhandler skam og VBM belyser sammenhengen mellom

    disse ut fra teori og klinisk empiri. Vi har ikke funnet studier som undersøker sammenhengen

    ved bruk av kvantitativ metode.

    Problemstillinger

    Vi vil bruke et eksplorativt pilot design for å undersøke om voksne barn av misbrukere lettere

    reagerer med skamfølelse, både når det gjelder intensitet og frekvens, enn voksne med

    oppvekst uten alvorlige belastninger/traumer. Vår hypotese er at VBM vil rapportere større

    skamtilbøyelighet enn kontrollgruppen.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    16

    METODE

    Utvalg

    I denne studien består det kliniske utvalget av pasienter henvist til poliklinisk behandling for

    problemer relatert til oppvekst i rus belastede hjem. Ingen av pasientene hadde eget aktuelt

    rusmisbruk. Det ikke kliniske utvalget består av studenter ved et 3-årig høyskolestudium.

    Studenter som rapporterte å ha hatt omsorgspersoner med rusproblemer i sin oppvekst, ble

    ekskludert.

    I det kliniske utvalget (N=21), er 12 kvinner (gjennomsnittsalder: 37,4, SD = 7,3) og 9 menn

    (gjennomsnittsalder: 38,6, SD = 7,5).

    Det ikke-kliniske utvalget (N=23), består av 22 kvinner (gjennomsnittsalder: 23,5, SD = 4,2)

    og 1 mann (alder: 37). Den skjeve kjønnsfordelingen skyldes først og fremst

    sammensetningen av studentpopulasjonen på det aktuelle studiet.

    Prosedyrer

    Det ble gitt en generell orientering om undersøkelsen og bakgrunnen for den.

    Spørreskjemaene er selvinstruerende og ble utfylt gruppevis. Det ble gitt mulighet for

    rettledning under besvarelsen, samt mulighet for spørsmål om datainnhentingen i etterkant.

    Alle besvarelser er gitt anonymt. Betydelig mangelfulle besvarelser ble ekskludert. For

    TOSCA-3 ble det ved ni tilfeller brukt interpolering (beregnet ut fra respondenters besvarelse

    på en gitt skala). Av disse var ett skam ledd, tre skyld ledd, tre ?detachment? ledd og to beta

    stolthet ledd. Alle deltagerne signerte ett informert samtykke (Apendix A).

    Måleinstrumenter

    Skam ble målt med Test of Self-Conscious Affect-3 (TOSCA-3) (Tangney, Dearing, Wagner

    & Gramzow, 2000) (Apendix B). I en en-veis oversettelse fra originalspråket ble det fokusert

    på å holde meningsinnholdet intakt. En person med to-språklig kompetanse konsulterte

    oversettelsen. Spørreskjemaet er scenario-basert og beskriver 16 situasjoner. For hver

    situasjon presenteres fire eller fem måter å reagere på: skam, skyld, alfa stolthet, beta stolthet,

    eksternalisering, eller ?detachment?. Personen som besvarer skjemaet blir bedt om å vurdere

    sannsynligheten for å oppleve hver av reaksjonene. Sannsynligheten skaleres på en Likert

    skala fra en til fem.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    17

    Skamskalaen i TOSCA-3 har i tre ikke kliniske utvalg (N=187, N=379, N=268) gitt en

    Cronbach α mellom .77 og .88. Skalaen har vist test / re-test egenskaper (3-5 uker) på .85.

    Testen er oversatt til ungarsk, italiensk, tysk, svensk og fransk (Tangney & Dearing, 2002).

    Informasjon om kjønn, alder, sivilstatus, utdannelse, arbeidssituasjon, familiært rusmisbruk,

    eget rusmisbruk og deltagelse i selvhjelpsgrupper for VBM, ble innhentet på eget skjema

    (Apendix C).

    For måling av psykisk helse i det kliniske utvalget ble Symptom Check List ? 90 ? Revised

    (SCL-90-R) (Derogatis, 1992) administrert. 90 ledd blir besvart på en femdelt Likert skala på

    bakgrunn av respondentens symptombelastning siste syv dager. Resultatet vises ved ti

    symptomskalaer. I tillegg kalkuleres tre globale skalaer. En av disse, Global Severety Index

    (GSI), har vist god prediksjon for generell symptombelastning.

    Databehandling

    Resultatene er beregnet med SPSS 13.0. Forskjeller mellom utvalgene og kjønnsforskjeller

    ble analysert ved bruk av to-halet t-test for uavhengige utvalg. Analyse av ?power? ble gjort

    med SPSS Sample Power 2.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    18

    RESULTATER

    Skamtilbøyelighet

    Vi fant ingen statistisk signifikant forskjell i tilbøyelighet til skamopplevelse mellom det

    kliniske utvalget (M=47,0, SD=11,7) og det ikke-kliniske utvalget (M=44,4, SD=10,1) (t=

    .43, df=43, p> .42). Analysen viste en signifikant forskjell mellom kvinner i det kliniskeutvalget (

    M=52,6, SD=9,1) og kvinner i det ikke-kliniske utvalget (M=44,3, SD=10,4)

    (t=2,3, df=32, p<.05). Kvinner i det kliniske utvalget hadde også signifikant høyere skårer påskamopplevelse (

    M=52,6, SD=9,1) enn menn i det kliniske utvalget (M=40,3, SD=11,3)(t=2,83, df=20, p= .01).

    Andre skalaer i TOSCA-3

    På skyldskalaen rapporterte kvinner i det kliniske utvalget signifikant høyere skårer (M=69,8,

    SD=5,2) enn kvinner i det ikke-kliniske utvalget (M=64,6, SD=7,1) (t=2,19, df=32, p<.05).

    Kvinner i det kliniske utvalget rapporterte signifikant lavere alfa-stolthet (M=13,8, SD=2,9)

    enn kvinner i det ikke-kliniske utvalget (M=16,9, SD=2,8) (t=-3,02, df=32, p=.005).

    Kvinner i det kliniske utvalget rapporterte signifikant mer skyld (M=69,8, SD=5,2) enn menn

    i samme utvalget (M=62,9, SD=9,3) (t=2,17, df=20, p<.05).

    SCL-90-R

    GSI var forhøyet i det kliniske utvalget både kvinner og menn. Vi fant en tendens til høyere

    skårer hos kvinner på somatisering (t=-1,82, df=19, p=.08) og depresjon (t=-1,84, df=19,

    p=.08), men ingen signifikante forskjeller.

    Power analyse

    Analyse av power er beskrevet i diskusjonen

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    19

    DISKUSJON

    Resultatene bekreftet ikke vår hypotese om at voksne barn av misbrukere opplever mer skam

    enn befolkningen generelt. Men for kvinner finner vi en signifikant forskjell i

    skamtilbøyelighet mellom klinisk og ikke-klinisk utvalg. Vi finner dessuten at det er en

    signifikant forskjell mellom kvinner og menn i klinisk utvalg i skårer på skamtilbøyelighet.

    Når vi sammenholder skårene på skamtilbøyelighet for kvinner og menn i klinisk utvalg med

    skårene som Tangney & Dearing (2002) fant i tre store studentutvalg (N=187, N=279,

    N=268), finner vi at kvinner i vårt kliniske utvalg har vesentlig høyere skårer enn kvinner i

    studentutvalgene. I vårt kliniske utvalg derimot, skårer mennene på linje med menn i de

    amerikanske studentutvalgene. I vårt ikke-klinisk utvalg mangler vi data for menn, ettersom

    det besto av kun en mann og 22 kvinner.

    Med den observerte kjønnsforskjellen i skamtilbøyelighet i klinisk utvalg, blir det lite

    meningsfullt å sammenligne et kjønnsblandet klinisk utvalg med et kvinnedominert ikkeklinisk

    utvalg. På bakgrunn av at kvinnene i ikke-klinisk utvalg skårer på linje med kvinner i

    Tangney & Dearings studentutvalg, er det mulig å ha en hypotese om at vi ville finne samsvar

    også for menn mellom et ikke-klinisk utvalg og studentutvalgene. Dette ville i så fall bety at

    den antatte forhøyede skamtilbøyeligheten for voksne barn av misbrukere er kjønnsspesifikk

    for kvinner. Fra Tangney & Dearings (2002) studier vet vi at kvinner generelt i alle typer

    utvalg skårer høyere enn menn på både skam og skyld. I en rekke studier med til sammen

    over 3000 deltakere har de funnet en slik konsistent kjønnsforskjell. Slike forskjeller er

    funnet hos barn i grunnskolealder, ungdommer fra lavere middelklasse, college-studenter,

    foreldre og besteforeldre og voksne reisende på en flyplass.

    I en undersøkelse av 54 polikliniske pasienter med angst- og depresjonsplager ble

    skamtilbøyelighet målt ved Cook Internalisert skamskala (ISS) (Berg & Pallesen, 2004). Her

    ble det ikke funnet kjønnsforskjeller på skam i klinisk utvalg. Andre studier av kliniske

    grupper har også vist en generell forhøyelse av skamtilbøyelighet sammenlignet med ikkekliniske

    grupper (Tangney & Dearing, 2002). Mennene i vårt kliniske utvalg viser dermed

    både lavere skamtilbøyelighet enn kvinnene i utvalget og det en ut fra andre kliniske data

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    20

    skulle forvente. Vi vet at menn vanligvis har en høyere terskel for å søke behandling enn

    kvinner. Det er derfor ingen grunn til å anta at de opplever mindre problemer enn kvinner.

    Når det gjelder de andre skalaene i TOSCA-3, finner vi på skyldtilbøyelighet en

    kjønnsforskjell i klinisk utvalg med høyere skårer for kvinner. Menn i klinisk utvalg har også

    her skårer på linje med studentutvalgene. For de andre skalaene er det ingen

    kjønnsforskjeller. På bakgrunn av kjønnsforskjellene i skam og skyld og den

    kjønnsforskjellen Rotter har funnet i attribusjonsstil (?locus of control?), kunne vi kanskje

    forventet å finne sterkere tilbøyelighet til eksternalisering og ?detachment? hos menn. Slike

    forskjeller fant vi altså ikke. Som nevnt i innledningen har Tangney & Dearing (2002) funnet

    en sterk positiv sammenheng mellom skamtilbøyelighet og eksternalisering. Dette var også i

    samsvar med de kliniske observasjonene til Lewis (1987) og antakelsen om at ubehaget ved

    skamopplevelsen i neste omgang førte til at sinne ble rettet utover. Våre data replikerer ikke

    disse funnene hverken for kvinner eller menn i klinisk utvalg.

    Som beskrevet i innledningen har skamtilbøyelighet vært antatt å være relatert til en rekke

    symptomer på psykisk lidelse. Både kvinner og menn i det kliniske utvalget hadde forhøyede

    skårer på GSI og de ulike symptomskalaene på SCL-90-R, sammenholdt med normdata fra en

    ?normalgruppe? (Derogatis, 1992). Vi fant en tendens i retning av høyere skårer hos kvinner

    på somatisering (t=-1,82, df=19, p=.08) og depresjon (t=-1,84, df=19, p=.08), men ingen

    signifikante forskjeller. Fra et statistisk ståsted gir SCL-90-R-skårene for vårt kliniske utvalg

    dermed ikke grunnlag for å konkludere med at kjønnsforskjellen i skamtilbøyelighet henger

    sammen med forskjeller i somatisering og depresjon. Funnet kan likevel ha klinisk relevans

    og samsvarer med observasjoner som er gjort tidligere (Tangney & Dearing, 2002; Hansen,

    2001; Potter-Efron, 2002). Det kan spekuleres i at større utvalg også ville gitt statistisk

    signifikans. Berg & Pallesens (2004) undersøkelse viste en signifikant korrelasjon mellom

    skamtrekk og symptomer på depresjon og angst, målt ved henholdsvis Beck Depression

    Inventory (BDI) og Spielberger Stait Trait Anxiety Inventory (STAI).

    En mulig forklaring på kjønnsforskjellen er at narsissistiske personlighetstrekk, som kan

    maskere skamopplevelsen, er mer utbredt hos menn enn hos kvinner. Utvikling av slike trekk

    har vært knyttet til parentifisering av barn i dysfunksjonelle familier (Wells & Jones, 1999).

    Barn kan bli parentifisert enten i en masochistisk stil ved å bli ledet til å tilfredsstille

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    21

    foreldrenes behov for emosjonell og fysisk omsorg direkte, eller i en narsissistisk stil ved at

    de blir ledet til å realisere foreldrenes projiserte ego-ideal. Omsorgsoppgaver er kulturelt

    sterkere knyttet til kvinnerollen. Menns tradisjonelle kjønnsroller er mer knyttet til rollen som

    familieoverhode eller å vise sin dugelighet ved å være dyktig, flink etc..

    Skam i behandlingsrommet

    Skam er et viktig tema i arbeid med voksne barn av misbrukere og kanskje også i det meste av

    terapeutisk arbeid. Skårderud (2001) har påpekt at behandlingssituasjonen i seg selv kan

    aktivisere skam. Temaet skam kan også i seg selv virke skamutløsende (Berg & Pallesen,

    2004). Som nevnt i innledningen er skam utledet fra begreper som å skjule, tilsløre og dekke

    til. For å bryte et skammønster, er utfordringen ofte å finne et språk for det språkløse. Det

    krever en god terapeutisk relasjon med høy grad av trygghet, tillit, empati og respekt. Uten at

    disse grunnleggende forutsetningene er til stede i behandlingsrelasjonen, kan pasienten lett

    oppleve svik ved ikke å bli møtt. Resultatet kan bli at pasienten trekker seg, lukker seg og blir

    taus etter å ha eksponert sin skam. Dette fører over til betydningen av terapeutens selvaksept

    og bevissthet både i forhold til egne skambelagte temaer, men også hans eller hennes

    generelle forståelse og egen refleksjon rundt disse prosessene i terapirommet.

    Klinisk verdi av TOSCA-3

    Selv om vi med vår eksplorerende studie ikke kan si noe om TOSCA-3?s validitet og

    reliabilitet, gir den en innfallsport til å forstå og utforske temaet skam i

    behandlingssammenheng. Ideen bak TOSCA-3 er at skam tappes best ved å utforske

    spesifikke reaksjoner i konkrete situasjoner. Operasjonaliseringen av skam som ligger i

    testleddene gir et språk som er erfaringsnært, dagligdags og konkret uten at ordet skam

    brukes. I testen beskrives ulike antatt skamrelaterte kognisjoner og attribusjoner i dagligdagse

    situasjoner, som for eksempel ?jeg er håpløs, jeg er uansvarlig og inkompetent, utilstrekkelig,

    umoden?. Ved at personen blir bedt om å skalere fenomenologiske beskrivelser av

    skamopplevelser i forhold til spesifikke situasjoner, kan en lettere omgå defensivitet enn om

    en spør etter globale tendenser til å oppleve skam. Å sette ord på vanskelige følelser og

    opplevelser er en viktig faktor for å minske skammen. Testleddene gir derfor mulighet til å

    snakke om skam som fenomen uten at de mest sårbare og skambelagte områdene i pasientens

    liv berøres. For terapeuten er det viktig å lytte etter pasientens globale, negative

    selvevalueringer, det Potter-Efron (2002) benevner ?deficiency messages?. Ved at terapeuten

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    22

    aktivt bruker pasientens eget språk, bekreftes pasientens emosjonelle opplevelse. Dette vil

    også reflektere forståelse og respekt. Det kan føre til mindre forsvar og motstand fra

    pasienten. I tillegg forsterkes båndet mellom de skamrelaterte beskrivelsene og den

    emosjonelle opplevelsen. På den måten kan skam avmystifiseres og i noen grad ufarliggjøres.

    Dette kan åpne døren for å nærme seg mer skambelagte temaer hos pasienten. Ved at

    pasienter får innsikt i skammens dynamikk, vil samtaler om skambelagte livsområder

    forhåpentligvis bli mindre truende og ubehagelig for pasienten.

    Begrensninger ved vår eksplorerende studie.

    Det er to hovedbegrensninger ved vår studie: størrelse og sammensetning av utvalg og

    måleinstrument.

    TOSCA-3 er godt validert med store utvalg av amerikanske studenter. Den er oversatt til

    flere språk, men vi kjenner ikke til om den innholdsmessig er korrigert for kulturelle

    forskjeller. Det hadde styrket studiet å sammenligne vår oversettelse med den svenske. Vi har

    dessverre ikke hatt tilgang til denne. Vår vurdering er at ingen av testleddene er avvikende i

    forhold til norsk kultur. Vi har heller ikke utvalg store nok til at det er meningsfullt å beregne

    Cronbachs alfa. Vi kan derfor ikke si om testen tilfredsstiller psykometriske kriterier. Videre

    er oversettelsen av TOSCA-3 kun gjort fra engelsk til norsk, men vi har samarbeidet med en

    tospråklig kollega. Metodisk ville det korrekte vært toveis oversettelse.

    Utvalgenes størrelse er en begrensende faktor med hensyn til generaliserbarheten av funnene.

    For t-testen av forskjellen i skamskårer mellom kvinner i klinisk og ikke-klinisk utvalg gir en

    poweranalyse en power på 47 %, mot 80 % som er kriteriet for randomiserte og kontrollerte

    studier. Med de forutsetningene vi har lagt inn i analysen (klinisk utvalg: M=52, SD=10;

    ikke-klinisk utvalg M=45, SD=10; signifikansnivå på 5% og enhalet t-test) ville det vært

    nødvendig med 26 personer i begge utvalgene for å oppnå en power på 80 %. For

    sammenligningen mellom menn og kvinner i klinisk utvalg gav analysen en power på 73 %,

    der premissene for menn var M=40, SD=10; for kvinner M=52, SD=10. Analysen forutsatte

    et signifikansnivå på 5% og tohalet t-test. Med de samme forutsetningene ville vi fått en

    power på 80% ved å ha 12 personer av hvert kjønn.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    23

    Vi vurderer klinisk utvalg å være representativt for voksne barn av misbrukere som søker

    behandling, i det vi har trukket alle polikliniske pasienter i denne gruppen i en gitt tidsperiode.

    Det skulle ikke gi sannsynlighet for spesielle skjevheter i utvalgets karakteristika. Når det

    gjelder ikke-klinisk utvalg er det studenter med lavere gjennomsnittsalder enn den kliniske

    gruppen (jfr. metodedelen), med et mer homogent utdanningsnivå enn klinisk gruppe og med

    ett unntak bestående av kvinner.

     

    Skamtilbøyelighet hos voksne barn av rusmisbrukere

    Skamtilbøyelighet hos voksne barn av rusmisbrukere

    INNLEDNING

    Utgangspunktet for denne oppgaven er at skam og skamfølelse har vært et lite belyst tema i

    den psykologiske faglitteraturen, samtidig har begrepene høy klinisk relevans, ikke minst i

    rus- og avhengighetsfeltet. I den kliniske hverdagen har vi sett skam som et viktig tema for

    både rusavhengige og deres pårørende. Fra 1989 har vi i klinikken forelest for rusavhengige

    om skam ut fra en oppfatning om at begrepet er vesentlig både i den individualpsykologiske

    dynamikken og det sosiale samspillet rundt avhengighet, og at begrepet er like relevant for

    familiemedlemmer som er berørt av avhengighetsproblemet som for den avhengige selv.

    I vår familieorienterte tilnærming har vi tatt familiemedlemmer i behandling, i første omgang

    i et familieprogram i tilknytning til behandling av den rusavhengige selv. Senere ble dette

    utvidet til et eget behandlingstilbud for barn som lever i familier med rus (Kjøstvedt &

    Kristensen, 1996). I likhet med flere andre poliklinikker i rusfeltet har vi definert voksne med

    oppvekst i rusfamilier som målgruppe. Den kliniske erfaringen tilsa at en oppvekst i

    sammenhenger der misbruk eller avhengighet av rusmidler er en viktig del av tilværelsen, for

    noen kan gi en grunnleggende skamfølelse, som i voksen alder kan ytre seg som selv

    devaluering og frykt for å bli eksponert slik at ens mangler blir tydelige for andre.

    Skam

    Begrepet skam har hatt ulikt innhold og betydning alt etter hvilken sammenheng det har

    forekommet i. Det finnes derfor mange forskjellige innfallsvinkler til begrepet skam. Det er

    beskrevet innenfor ulike fagdisipliner som antropologi, filosofi, teologi og sosiologi

    (Skårderud, 2001; Wyller (red.), 2001). Skam har også blitt brukt for å beskrive fenomener

    på ulike nivåer, fra det kulturelle til individuelle. I psykologisk faglitteratur har vi fra 1970-

    årene hatt en økende interesse for skam som en sentral affekt i utvikling av psykopatologi,

    men også i en mer generell utviklingspsykologisk sammenheng. Som Skårderud (2001) har

    påpekt kommer framveksten av denne litteraturen parallelt med at en innenfor andre

    fagdisipliner konstaterer at skam som kulturelt fenomen er i ferd med å miste sin styrke.

    Dette mener han kan henge sammen med den kulturelle bevegelsen fra kollektiv til

    individualisert, privatisert skam, behovet for gode teoretiske modeller for å forstå fenomenet

    og økt bevissthet om det som har vært kalt skambaserte syndromer som rusmisbruk,

    avhengighetstilstander, spiseforstyrrelser eller reaksjoner på overgrep.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    5

    Definisjoner av skam

    Ordet skam kommer fra en rekke europeiske ord som bokstavelig betyr ?å dekke over, å

    tilsløre, å skjule? (Wurmser, 1981, s. 29). Betydningen av ordet er konsistent med de

    individuelle reaksjonene som blir forbundet med skam, som det å føle seg avslørt, unngå

    øyekontakt og å ønske å gjemme seg eller trekke seg vekk. I litteraturen beskrives skam som

    en intens og vedvarende opplevelse som berører hele selvet. Ofte blir skammen sagt å være

    en negativ selvevaluering av det globale selvet. På det fenomenologiske plan er det en

    smertefull opplevelse av å være grunnleggende mislykket, mangelfull, verdiløs og ikke verdt

    å bli elsket.

    Potter-Efron (2002) har gitt følgende definisjon av skam:

    ?Shame is a perceived failure of the self, a defectiveness exposed to the world. It is a failure

    of being, growing from the internalized self-concept of not being good or good enough.

    Shame is the sense that one is exposed to the world and seen a fraud.? (s. 207)

    Kaufman (1996) beskriver hvordan skam kan påvirke selvfølelsen: ?It is the affect of

    indignity, of defeat, of transgression, of inferiority, and of alienation. No other affect is closer

    to the experienced self. None is more central for a source of identity. Shame is felt as an

    inner torment, as a sickness of the soul? (s. 5).

    Skam og skyld

    Skam og skyld er to begreper som har vært nært knyttet til hverandre og som til tider har vært

    forvekslet. I den psykoanalytiske tradisjonen har fokus dreid fra skyld til skam som en sentral

    følelse. I 1950 skrev Erik H. Erikson (norsk oversettelse, 1968): ?Skam er en følelse som er

    helt utilstrekkelig undersøkt, fordi den i vår sivilisasjon blir så tidlig og lett absorbert i

    skyldfølelsen? (s. 221).

    Ifølge Lewis (1987) antok Freud først at seksuelle overgrep var viktige i etiologien i hysteri.

    Senere mente han at skyldfølelse for forbudte seksuelle fantasier hos barn var kilde til hysteri.

    Ved å forandre sin forståelse av historier om seksuelle overgrep fra reelt seksuelt misbruk til

    skyldfølelse for seksuelle fantasier, tok han også fokus vekk fra skamfølelsen som følger av et

    personlig svik i et reelt overgrep. Lewis (1987) mener også at Freud i sine betraktninger var

    utydelig i distinksjonen mellom skam og skyld og i noen grad forvekslet dem. I sine senere

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    6

    skrifter overså Freud nærmest skambegrepet og fokuserte i stedet på et kognitivt skyldbegrep

    relatert til superego-konflikter.

    Blant neo-freudianere som Piers & Singer (1953) (I Tangeny & Dearing, 2002) ble

    distinksjonen mellom skam og skyld bearbeidet videre i en strukturell modell. Skam ble her

    sett på som resultat av en diskrepans mellom ego og ego-ideal, mens skyld ble antatt å komme

    fra konflikter mellom ego og superego. Det har senere vært stilt spørsmålstegn ved den

    praktiske nytten av en slik strukturell distinksjon (Hartmann & Loewenstein, 1962) (I

    Tangeny & Dearing, 2002). Erik H. Erikson (1968) beskrev i sin psykososiale fasemodell

    skam og skyld som sentrale i henholdsvis det andre og tredje kritiske stadiet og som motpoler

    til henholdsvis autonomi og initiativ. Innholdet i Eriksons begreper ligger nært opp til det

    Lewis (1987) presenterte i sin distinksjon mellom skam og skyld. Hun hevdet at en sentral

    forskjell mellom de to affektene er ulikt fokus på selvet. I skamopplevelsen er selvet fokus

    for evaluering (?I did that horrible thing?). I skyldfølelsen er ikke selvet det sentrale fokus,men handlinger som er gjort eller ugjort (?I did that horrible thing?). Forskjellen i

    vektlegging av selvet versus atferd fører til svært forskjellige fenomenologiske erfaringer.

    Skyldopplevelsen går ikke direkte på ens kjerneidentitet eller selvoppfatning og er derfor

    mindre smertefull og lammende.

    Med selvpsykologien fikk skam som individualpsykologisk begrep en framtredende plass.

    Skam ble her antatt å spille en vesentlig rolle i en rekke psykologiske forstyrrelser (Kohut,

    1990; Lewis, 1987), mens skyld ble nærmest ignorert. Skamfølelsen ble opphøyet til en av de

    mest sentrale affektene i personlighetsutviklingen. Lewis (1987) argumenterer for at skam

    bør overta den sentrale rollen som fortrengte driftsønsker har hatt i tradisjonell psykoanalyse.

    Det begrepsmessige skillet som Lewis trakk opp mellom skam og skyld, har i ettertid vært

    anerkjent. I klinisk arbeid er erfaringen at dette er følelser som ofte blander seg med

    hverandre. Tangney & Dearing (2002) hevder i tråd med Lewis at skyld i seg selv er en

    adaptiv og konstruktiv følelse som er rettet mot å rette opp negative konsekvenser av

    klanderverdig atferd. Sammen med skam blir den imidlertid langt mer destruktiv og

    lammende.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    7

    Skammen er relasjonell i sitt vesen

    Skam har i psykodynamisk tradisjon vært omtalt som en ?self-conscious emotion?, dvs. en

    følelse som forutsetter at vi ser oss selv som objekt. En slik beskrivelse er basert på et

    individualpsykologisk perspektiv. Skam er fundamentalt sett en relasjonell erfaring som

    inneholder en forestilling om en annens misbilligelse eller negative evaluering. Den

    forutsetter en sosial kontekst eller en generalisert forestilling om den andres oppfatning av en

    selv. Sagt på en annen måte: Skam betinger at en opplever seg som et objekt for andre

    (Færøy, 1995, s. 65) og er derfor relasjonell i sitt vesen. I et relasjonsperspektiv kan skam

    med like stor rett beskrives som en ?relationally-conscious emotion?.

    Ifølge Lewis (1987) må det være en emosjonell relasjon mellom ?den som opplever skam? og

    ?den andre?, og at relasjonen gjør den andres negative evaluering betydningsfull. I denne

    relasjonen føler selvet seg ikke autonomt og uavhengig, men avhengig og sårbar for

    avvisning. Skam er den empatiske erfaringen av den andres avvisning av selvet. Skam er en

    tilstand hvor en aksepterer tapet av den andre som om det var et tap i selvet. Hun hevder

    videre at skam kan sees på som et middel til å opprettholde følelsesmessige bånd til personer

    en er glad i.

    Skamfølelse må ifølge Lewis (1987) sees på som et naturlig element i måten det

    menneskelige tilknytningssystemet fungerer på. I dette perspektivet er skam en grunnleggende

    emosjonell reaksjon på tapet av andres kjærlighet eller anerkjennelse. Dette er viktig ettersom

    skam i noen tilfeller blir forstått kun som en frykt for å bli tatt/avslørt eller som en

    narsissistisk reaksjon.

    Objektrelasjonsteori bygger på premisset om at den individuelle personlighet og

    psykopatologi utvikler seg i primære tidlige relasjoner. Skamtilbøyelighet kan oppstå

    gjennom samspillet mellom foreldre og barnet i tidlig utvikling. Denne teorien sier at tidlige

    opplevelser av foreldrene blir internalisert i personlighetsdannelsen og at senere affektive

    tilstander, som skam, kan være knyttet til kvaliteten av disse tidlige objektrelasjonene

    (Lutwak & Ferrari, 1997). I en undersøkelse av til sammen 404 forsøkspersoner fant de at

    skam var forbundet med at mødrene ble oppfattet som neglisjerende, kontrollerende og

    følelseskalde, mens fedrene var lite emosjonelt ekspressive og varme.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    8

    Empiriske studier som er gjort av små barn som blir separert fra sine mødre for en periode og

    deretter gjenforent med dem, viser en rudimentær reaksjon som har vært tolket som en

    prototypisk skam (Main & Weston, 1982; i Lewis, 1987). Gjennom studier av videoopptak

    fant en at selv for barn med en trygg tilknytning var det en kort unnvikelse med blikket og

    mimikkløshet. Noen usikkert tilknyttede barn motsatte seg gjenforening med mor samtidig

    som de søkte den, mens andre igjen aktivt unngikk moren. Ifølge Lewis kan dette være et

    reaksjonsmønster som innebærer skam over å ha følt seg avvist. Main & Weston (1982)

    antyder også at barnas unngåelsesreaksjon kan fungere som en kontrollmekanisme i forhold

    til den desorganiserende atferden som utløses av ambivalensen mellom sinne og ønsket om

    nærhet.

    Skam som reguleringsmekanisme

    Skam er en normal følelse som kan få patologisk karakter. Begreper som ?god skam? og

    ?dårlig skam? eller ?a sense of shame? og ? deep shame? er noen begrepspar som er blitt

    brukt for å trekke opp et slikt skille. Når vi snakker om ?å ikke eie skam i livet? som noe

    negativt, refererer vi definitivt til god skam eller normal skamfølelse. Skam har en funksjon

    som reguleringsmekanisme i mellommenneskelige forhold. Denne formen for skam ligger

    nært opp til det vi vil kalle for diskresjon eller respekt for andre og seg selv. Den regulerer

    intimiteten i forhold til andre og definerer grensen for det private (Skårderud, 2001).

    Tomkins (1963) har i sin affektteori tatt utgangspunkt i skamfølelse som et

    normalpsykologisk fenomen. Han beskriver skam som en av seks primære, medfødte affekter

    som hver har en modulerende funksjon i reguleringen av andre affekter. Hans teori er at

    barnet har en intensitet i sine affekter som må styres for å beskytte selvet. Han ser på skam

    som en modulator for affekten ?interesse-opphisselse? (?interest-excitement?). Skammen får

    dermed en viktig funksjon i utviklingen av sosial kompetanse og selvfølelse.

    Skam og selvfølelse

    I en nylig publisert artikkel i Tidsskriftet (Berg & Pallesen, 2004) presenteres Cooks

    skambegrep og en norsk valideringsstudie av hans måleinstrument Internalised Shame Scale

    (ISS). Cook setter i praksis likhetstegn mellom internalisert skam og lav selvfølelse, men

    argumenterer for at det klinisk er nødvendig å bruke det mer erfaringsnære skambegrepet.

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    9

    Tangney & Dearing (2002) argumenterer for at skam og selvfølelse ikke er sammenfallende

    begreper eller fenomener. De hevder dette er to ulike dimensjoner i personligheten eller

    selvopplevelsen. Selvfølelsen er en selvevaluering som utledes av hvordan en person

    evaluerer seg selv generelt på tvers av situasjoner og over tid. Skam er en affektiv tilstand

    som innebærer en negativ evaluering av det globale selvet i forhold til en spesifikk situasjon

    der en mislykkes eller overskrider normer eller idealer. Skamtilbøyelighet er tendensen til å

    reagere med skam. I en slik modell får en fire ulike ideelle kombinasjoner. Således er høy

    selvfølelse funnet i sammenheng med høy skamtilbøyelighet, og lav selvfølelse kombinert

    med lav skamtilbøyelighet (Breivik, 1999).

    Figur 1

    MESTRINGSEVNE/FERDIGHETER

    LAV SELVFØLELSE SKAMTILBØYELIGHET

    Andre faktorer som påvirker selvfølelse Andre faktorer som påvirker

    skamtilbøyelighet (f. eks. temperament, foreldresosialisering,

    f. eks. IQ, dyktighet, kulturell tilhørighet) kulturelle faktorer)

    Figur 1. Illustrasjon av Tangney og Dearing (2002) modell for faktorer som påvirker

    skamtilbøyelighet og lav selvfølelse

    Det finnes ifølge Tangney & Dearing (2002) ingen undersøkelser som sier noe om den

    kausale sammenhengen mellom skamtilbøyelighet og selvfølelse. Forskningen som er gjort,

    har utelukkende sett på samvarians. En negativ korrelasjon på -0.42 indikerer at

    sammenhengen ikke er lineær. Med bakgrunn i dette presenterer Tangney & Dearing (2002)

    en hypotetisk modell der en rekke psykologiske og sosiale faktorer modererer denne

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    10

    sammenhengen (Se figur 1). For eksempel vil grader av mestring og ferdigheter på ulike

    viktige områder i livet kunne virke direkte inn på selvfølelsen. Det samme vil respekt og

    anerkjennelse fra signifikante andre eller utstøting fra sosiale sammenhenger. På samme måte

    vil disposisjonen for å oppleve skam kunne være influert av en rekke forhold i tillegg til

    selvfølelse. Det kan være temperament, foreldreinnflytelse, kulturell setting eller andre

    sosialiseringsfaktorer. Videre tenker Tangney & Dearing seg at forskjellige individer kan

    møte skamopplevelser med forskjellige strategier. Det kan være kognitive strategier som

    eksternalisering eller defokusering. Det kan også være atferdsstrategier som innebærer at en

    oppsøker en livsarena hvor en har lykkes eller at en søker støtte hos andre mennesker en har

    tillit til. I forskningssammenheng er det gjort lite undersøkelser av hvor effektive ulike

    kognitive, affektive og sosiale strategier er. Evnen til å mestre skamopplevelser vil

    sannsynligvis bidra til å moderere sammenhengen mellom skamtilbøyelighet og selvfølelse.

    Barn av rusmisbrukere

    I forskningssammenheng har det over flere tiår vært interesse for hvilke problemer

    alkoholmisbruk i familien medfører for barn. Et tyngdepunkt i denne forskningen har dreiet

    seg om barns følelsesmessige opplevelse av foreldres alkoholmisbruk og hvordan dette

    påvirker deres psykiske og sosiale tilpasning (Haugland, 2003). En annen tilnærming har

    vært å intervjue voksne barn av alkoholikere (Hansen, 2001)

    En undersøkelse fra vårt nærområde viste at 25.4 % til 32.5 % av voksne pasienter ved en

    allmennpsykiatrisk poliklinikk hadde vokst opp med foreldre som misbrukte rusmidler (Tveit,

    1998). Pasientene var henvist grunnet allmennpsykologiske problemer, primært angst og

    depresjon. Tveit beskriver hvordan tre behandlingsforløp avdekker relasjonsproblemer,

    identitetsvansker og redsel for avvisning. Beskrivelsene tyder på at vanskene hadde vokst ut

    fra pasientenes oppvekst i et hjem der foreldrene misbrukte rusmidler. Vår kliniske erfaring

    med voksne barn av misbrukere (heretter VBM) tyder på det samme. Parallelt med de

    psykiske symptomene som blir presentert som primære problemstillinger (angst og

    depresjon), virker andre psykiske prosesser som gjør at det å takle livet blir vanskelig.

    Å vokse opp med foreldre som misbruker rusmidler

    Barn som vokser opp i familier med rus har større sannsynlighet for å oppleve krenkelser,

    overgrep og andre traumer av ulike slag. I to større amerikanske epidemiologiske

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    11

    undersøkelser (Dube et al., 2001, Anda et al., 2002) fant en høyere forekomst av verbal

    mishandling, fysisk og seksuell mishandling, separasjon og skilsmisse, psykisk lidelse,

    kriminelle handlinger, ruspåvirkede foreldre og opplevelse av vold mot mor, i familier med

    alkoholmisbruk. Dette viser at det ikke bare er omfanget av misbruk i seg selv som innebærer

    en økt belastning og helserisiko for barna.

    I tillegg til de forhold som er nevnt finnes det forstyrrelser i familiesamspill som framtrer

    mindre dramatiske, men som blir ødeleggende for barnas identitetsutvikling ved at de varer

    ved over tid. En vedvarende mangel på grunnleggende ivaretakelse av følelsesmessige behov

    i barndommen kan være minst like alvorlige som ved mer iøynefallende traumer. Follesø

    (2003) har i en artikkel om overgrepsutsatte brukt betegnelsen utviklingstraumer om følgene

    av alvorlig svikt i samspillet mellom barn og omsorgspersoner, der barnet ikke blir sett og

    ikke får bekreftet egne følelsesmessige reaksjoner. Empiriske studier har påvist en del

    fenomener som kan prege samspill i rusfamilier: benekting av misbruket, mangel på

    forutsigbarhet, gjentatte løftebrudd, rollebytte ved at barn må overtar voksenroller, mens

    foreldrene fraskriver seg foreldrerollen (Sandvold, 1993); svik, bedrag, løgner og tvetydige

    meldinger (Robinson & Lyn Rhoden, 1998); maktesløshet, mangel på kontroll, sinne mot

    foreldre, frykt for at foreldre skal komme til skade og ensomhet (Haugland, 2003).

    Skam i familier med rusmisbruk: Tabuer og manglende bekreftelse

    Barn vil i løpet av oppveksten forstå at foreldre som misbruker rusmidler bryter sosiale

    normer. Kulturelt sett er dette en tabuisering av noe som er sosialt avvikende/uakseptabelt

    (Leira, 1990). Tabuet binder barna til kravet om at dette skal skjules, og dermed integreres

    skammen. Et vanlig forsvar mot skam er å skjule det skambelagte for å unngå negativ

    evaluering. Barna bærer trolig den største belastningen ved hemmeligholdelsen. Barn er

    oftest svært lojale overfor sine foreldre og vil være på konstant vakt mot å avsløre

    hemmeligheten. De må skjule misbruket for andre og noe ganger lyve. Samtidig har de fått

    med seg normen om at en skal være ærlig.

    Tabuiseringen medfører at barna ikke får bekreftet og gyldiggjort sine subjektive opplevelser

    av livssituasjonen. Barnet blir dermed svært alene når det som et uerfarent menneske skal

    takle de utfordringer slike oppvekstvilkår skaper. Virkelighetsforståelsen blir usikker. Dette

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    12

    kan føre til utviklingstraumer, usikker identitetsutvikling, lav selvfølelse og høy

    skamtilbøyelighet.

    Samspillet i familien

    Hemmeligholdelse vil lett kunne skape emosjonell distanse i familien. Grensene mellom

    personene i familien blir ofte diffuse, mens grensen mot omverdenen blir tydelig. Familien

    har ofte ingen kultur for å diskutere vanskeligheter. Det å snakke om misbruket eller andre

    vansker kan bli en trussel mot tilhørighetsmekanismene i familien (Mortensen, 1994). Å vise

    sinne kan oppleves som farlig fordi det potensielt kan fremme avvisningsatferd fra foreldrenes

    side. I familier der disse samspillsprosessene er vanlige, blir det vanskelig for barnet å utvikle

    nye reaksjons- og mestringsalternativer.

    Daglige rutiner og ritualer bryter ofte sammen i familier der foreldre misbruker rusmidler.

    Haugland (1992) mener disse er grunnleggende for å skape trygghet og forutsigbarhet for

    barn. Dersom en av foreldrene ikke misbruker, kan mye av hans/hennes energi,

    oppmerksomhet og ressurser bli brukt til å kontrollere misbrukeren, dekke over og skjule

    misbruket, bekymre seg i forhold til jobb og økonomi med mer. Under slike forhold blir det

    mindre rom for ivaretagelse av barna.

    Skam har alltid sammenheng med en opplevelse av å ikke strekke til eller være god nok. I en

    kaotisk og konfliktfull familiesituasjon kan en tenke seg at foreldre kommuniserer direkte til

    barnet at det ikke er verdsatt. Et barn med utrygg tilknytning vil lettere integrere utsagn som:

    ?Du er ikke god (nok)! Du hører ikke hjemme her! Det er ikke mulig å være glad i deg! Du

    skulle aldri vært født!?
    (Potter-Efron, 2002). Slike meldinger er grunnleggende negative

    evalueringer av barnet. Samtidig er det en avvisning. For barnet kan det oppstå en

    eksistensiell krise når tilknytningen til foreldre er alvorlig truet. ?Skammen over å oppleve å

    ikke være elsket er den mest grunnleggende skam av alle og den dødeligste?(Follesø, 2003, s.

    102).

    Wegscheider-Cruse (1989) har beskrevet fire ulike roller som barn går inn i for å tilpasse seg

    familiedynamikken. Noen barn vil gi opp og velge isolasjonen, og kanskje bli ?glemt?. Andre

    vil ta rollen som forelder for foreldrene og søsken og forsøke å være flinkest i det meste

    (?Helten?). Noen vil aktivt kjempe om oppmerksomheten ved å bli ?klovn/maskot? eller

    Skamtilbøyelighet hos VBM

    13

    ?ugangskråke/syndebukk?. Hansen (2001) finner ikke at disse rollene er en hensiktsmessig

    måte å beskrive samspillet. Vår egen erfaring er at de ofte fanger opp viktige sider ved barns

    løsningsforsøk. Et barn som gjennomgående i sitt samspillsmønster må kjempe om

    foreldrenes oppmerksomhet, (kanskje uten å lykkes), vil trolig få en opplevelse av å ikke få

    betingelsesløs aksept: ?Jeg er ikke god nok?.

    Tilbud til barn av rusmisbrukere

    Foreldres rusproblemer skaper vanskelige oppvekstbetingelser for barn. Barna gis ansvar, oppgaver og roller som skulle vært ivaretatt av voksne ? og barnas behov blir forsømt. Mye krefter blir brukt til å skjule rusbruken og barna må ha hemmeligheter for sine venner. Ofte er det slik at barna ikke tør ta med seg venner hjem fordi de er redde for hvordan far, mor eller begge er når de kommer hjem.


    Å ha en oppvekst preget av rus i familien får ofte konsekvenser for hvordan en forholder seg til andre mennesker i voksen alder. Det kan være vanskelig å stole på andre og å stole på egne reaksjoner og

    vurderinger. Ofte opplever voksne som har vokst opp med rus at det er vanskelig å sette grenser og gjøre valg ut fra egne ønsker og behov.

     

    Stiftelsen Bergensklinikkene gir et tilbud til personer som har vokst opp med foreldre som har, eller har hatt et rusproblem.


    Tilbudet gis i gruppe sammen med andre som har samme bakgrunn. Gruppen har maksimalt åtte deltakere, møtes en gang i uken og ledes av behandlere fra gruppeteamet.


    Dersom du er over 20 år og en eller begge dine foreldre har (eller har hatt) rusproblemer, kan du benytte deg av dette tilbudet. Du må ikke selv har problemer med rusmidler.

     


    Tilbud til samlivspartnere

     


    Rusproblemer skaper vansker også for samlivspartneren til den som ruser seg. Rusproblemer skaper mye skam og følelser av å ikke strekke til, også for familien. Mye krefter blir brukt til å dekke over rusbruken og til å hindre at den får for store konsekvenser for personer med rusproblemer og for familien.


    Rusbruken får konsekvenser for samlivet, og stiller partneren overfor mange vanskelige valg og mye usikkerhet om hvordan en skal forholde seg til den som ruser seg. Lojaliteten til partneren og egen skyld og skamfølelse gjør det ofte vanskelig å snakke med venner og annen familie om hvordan livet med en som har rusproblemer oppleves. Ofte opplever partnere til misbrukere at de er alene med sine vansker og at omgangskretsen ikke forstår de vanskene de har.


    Stiftelsen Bergensklinikkene har et tilbud til personer som lever sammen med partnere som har rusproblemer.


    Tilbudet gis i gruppe sammen med andre som er i samme situasjon. Gruppen har maksimalt åtte deltakere, møtes ukentlig og ledes av behandlere fra Stiftelsen Bergensklinikkene. 
     
    Dersom du lever sammen med en som har rusproblemer og ikke selv har problemer med rus, kan du benytte deg av dette tilbudet. 

     

    Tilbud til foreldre

     

    Foreldre til barn med rusproblemer lever i en konstant stress-situasjon, og er generelt svært utsatt for å utvikle ulike psykiske lidelser. I gruppeteamet har vi et korttids gruppetilbud til foreldre av barn med rusproblemer. Tilbudet består av 10 gruppemøter, og det er plass til 6-8 foreldre i hver gruppe. Gruppemøtene er undervisningsbaserte og har et aktuelt tema som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Målsettingen er å hjelpe deltakerne til å ha fokus på mestringsstrategier, samt en bevisstgjøring av hvordan egenomsorg kan ha betydning for den psykiske helsen.

     

    Vi kan også tilby individuelt korttidstilbud til pårørende

     

    Felles for Stiftelsen Bergensklinikkenes tilbud til pårørende er at de er innrettet på vanskene du opplever med rusmiddelproblemer i familien. Dette tilbudet er ikke rettet mot at den med rusmiddelproblemer skal hjelpes, men at du skal få hjelp for egen del med det du sliter med. Du kan motta hjelp uavhengig av om den som ruser seg er i behandling eller ikke.

     

    Henvisning ved fastlege. Henvisningen sendes til avdeling for inntak og koordinering, Nye Sandviksvei 84, 5032 Bergen.

    Hvorfor blir noen avhengige av rusmidler?

    Til alle tider har menneskene hatt behov for å ruse seg. Hos enkelte utvikler dette seg til en avhengighet som tilsynelatende tar fullstendig kontroll over tilværelsen og medfører store personlige og samfunnsmessige problemer. Denne evnen hos rusmidlene til å overta styringen over individet, skyldes at de ved gjentatt bruk påvirker de områder av hjernen som er knyttet til våre grunnleggende instinkter og atferd.

    Disse områdene (det mesolimbiske system) formidler en følelse av belønning og glede når vi utfører aktiviteter som for eksempel barnestell, matinntak og sex. Denne belønningen er avgjørende for at vi   opprettholder disse aktivitetene og dermed for vår eksistens. De samme områdene utløser en rusopplevelse ved inntak av rusmidler. Ved gjentatt inntak vil imidlertid rusopplevelsen reduseres, samtidig som det å innta rusmidler paradoksalt nok oppfattes som stadig viktigere, og vil bli mer og mer tvangspreget.

    Senere års basalforskning på avhengighet har vist at ved inntak av forskjellige typer rusmidler skjer mange av de samme endringene i hjernen. Det er også vist at ett enkelt inntak kan sette ?spor? i hjernen som vedvarer etter at rusmidlet er ute av kroppen. Dersom man ikke bruker rusmidler på en stund, vil hjernen normaliseres. Ved gjentatte inntak vil imidlertid disse forandringene kunne vedvare lengre, og kanskje kan de hos noen bli permanente. ?Sporene? kan medføre økt risiko for videre rusmisbruk. Disposisjonen for å utvikle avhengighet varierer fra person til person. Enkelte risikofaktorer er kartlagt, men å forutsi hvem som blir rusmisbruker, kan være nærmest umulig.

    Ved Folkehelseinstuttet pågår det forskning på opiatavhengighet. Det benyttes flere forskjellige dyremodeller i dette arbeidet, og disse har allerede bidratt med verdifull kunnskap på feltet. Modellene kan blant annet kartlegge hvilke reseptorsystemer som aktiveres i forbindelse med rus, hvordan ulike omdannelsesprodukter av heroin kan ha ulike roller i avhengighetsutviklingen og ikke minst hvor lenge etter avsluttet inntak man kan påvise ?spor? i hjernen. Det gjøres også forsøk for å kartlegge hjerneforandringer etter langvarig bruk av metadon. Dyreforsøk er helt avgjørende for å etablere kunnskap om hva som skjer i menneskehjernen, fordi store deler av slik forskning av etisk grunner ikke kan utføres på mennesker.

    Det gjøres mye forskning på rusmiddelavhengighet internasjonalt. Det overordnete målet er å avdekke eksakt hva som skjer i hjernen ved avhengighet, slik at det kan utvikles medikamenter som kan forebygge/behandle hjerneforandringene og dermed hindre/reversere avhengigheten. Selv om det har kommet store mengder ny kunnskap de senere årene, er mye fortsatt uklart. En stor del av kunnskapen som finnes, er ervervet gjennom bruk av ulike typer dyremodeller.

    Hindre at rusmisbruk går i arv

    Hindre at rusmisbruk går i arv
    - Å vokse opp i et hjem preget av rusmisbruk er ikke bare problematisk for barna mens de er små. Mange fortsetter å ha problemer senere i livet, sier Hansen. Pengene som samles inn gjennom årets aksjon skal gå til prosjekter rettet mot barn og unge som er rammet av voksnes rusmisbruk. Dette dreier seg i hovedsak om tre forskjellige prosjekter; Barnas Stasjon, TUBA og Blå Kors sitt ferietilbud.

    Barnas Stasjon er et møtested for barnefamilier, og skal hjelpe foreldre med å gi barn en trygg og god oppvekst. Målet er å øke muligheten for at barna får et godt liv som voksen og minske risikoen for at de selv utvikler rusavhengighet. Midler fra TV-aksjonen Blå Kors skal sørge for at det åpnes Barnas stasjon på seks ulike steder i Norge.

    TUBA (terapi og rådgivning for barn av misbrukere) er et behandlingstilbud for unge voksne (16-35 år) som har vokst opp i hjem preget av rusmisbruk. TUBA er et konsept som er hentet fra Danmark og som tilbyr gruppeterapi og individuell behandling. Målet er at TUBA skal bidra til å gjøre disse ungdommene bedre rustet forvoksenlivet og minske risikoen for at de selv utvikler rusavhengighet. Ved hjelp av TV-aksjonen Blå Kors kan TUBA starte opp på fem ulike steder i Norge.

    Blå Kors sitt ferietilbud er et tilbud for foreldre og barn hvor de kan tilbringe noen rusfire dager sammen i nye omgivelser. TV-aksjonen Blå Kors skal gi flere barn ferie i trygge omgivelser, og gi familiene mulighet til å skape positive opplevelser sammen.

    du kan aldri noe for hva de gjorde med deg...

    er du barn av en rusmisbruker? du er ikke alene...
    men pass på deg selv og snakk men folk om hva du føler... ingen vil noen gang dømme deg for hva dine foreldre gjorde, du er deg selv! Alt du gjør i livet er ikke altid rett, men som regel bedre enn utgangspunktet...
    ingen kommer unna følelsen av svik og skuffelse... men ikke la det skje med deg som det gjorde med de...

    Konsekvenser for barn av rusmisbrukere: Etterundersøkelse av 89 barn født i 1970 ? 1978 av stoffmisbrukende mødre i Danmark (Olofsson M, Buckley W, Andersen GE, Friis-Hansen B) viste at;

    -20 % ble for tidlig født

    -31 % ble født med lav fødselsvekt

    -85 % fikk abstinenser etter fødsel

    -21 % fikk hjerneskade eller feilutvikling

    - 54 % fikk atferds- og psykiske problemer

    - 25 % opplevde ingen spesielle problemer

    Snittalder for barna på undersøkelsestidspunktet var 4 år. 

    En etterundersøkelse (1985, 1992 og 1999) av 31 kvinner med rusproblemer og deres barn i Norge (Sundfær Aase) viste at det gikk overraskende bra med barna ved 20 års alder;

    -De fleste var i jobb eller under utdannelse

    -De har fast bolig

    -De er ikke kriminelle

    -Jentene tar vesentlig flere aborter enn gjennomsnittet

    -Jentene klarer seg generelt bedre enn guttene på skolen

    -Tre av 20-åringene har indikasjoner på et psykiatrisk behandlingsbehov, to av disse ruser seg daglig

    - Det har gått best med barna som tidlig fikk en stabil fosterfamilie eller adoptivfamilie. Det har også gått bra med de som vokste opp hos sin biologiske mor i de tilfellene der hun er rusfri og har en rusfri partner



    Dette fikk jeg:

    Jente 26 år, diagnose adhd som 23 åring

    lanslags nivå i idrett

    flink på skolen, men ukonsentrert

    fikk feil venner

    endte opp blandt de jeg følte jeg hørte til hos

    ruset meg daglig i mange år,

    kom meg ut av det, men prøvde og redde de andre

    fikk barn når jeg var 20, det reddet meg!

    men havnet 7 uker på psykriatisk, av egen vilje...

    savner kjærlighet på alle måter ( den uforpliktede )

    stoler ikke på noen, selv ikke kjæresten min som jeg har vært sammen med i  5 år

    vil leve mitt liv

    for meg og min sønn...                        og mann

    jobber hver dag for og bli et bedre menneske og glemme alt som har skjedd

    men klarer ikke altid det...

    beskytte barn av rusmisbrukere

    De som engang var er bare der....

    Hei.
     
    Jeg er en jenter på 26 år, har en lillesøster på 18 år og vi har en far som er narkoman..
    Alt er tungt, og det og støtte søteren min og skåne henne for ting blir vanskeligere og vanskligere for hun blir eldre!
    Jeg har så mye jeg prøver og holde styr på inni meg at det til tider ødelegger livet mitt.
    Søsteren min bor hos en fosterfamilie, hvor hun har det bra. Men det er sikkert ikke lett og leve med at du bor hos noen som ikke er foreldrene dine, pga at de ikke klarer og ta vare på deg...
    Dette kan ikke jeg sette meg inn i da pappa bodde hjemme til jeg var 16 år.
     
    Ikke er det lett og snakke om ting heller, har holdt ting inni meg så lenge at det og snakke ikke er et tema...
     
    Nå er jeg redd for at søsteren min skal gå igjennom det samme som meg, tankene om og skal hjelpe, hvorfor han ikke ringer eller bryr seg om oss endte opp med 7 uker på psykriatisk for 3 år siden.
     
    Vi trenger et sted vi kan komme og snakke om ting og høre om mulighetene vi har for evt og hjelp han.

    Velkommen til min blogg!

    Dette er den første posten på min nye blogg ;)

    Les mer i arkivet » August 2009
    hits